|
Brev frå rektor ved Skånevik skule Arild Stenberg ARKIV: Brev nr 1 - Brev nr. 2 - Brev nr. 3 - Brev nr. 4 - Brev nr. 5 - Brev nr. 6 Brev nr. 1 Kjære
Skånevik skole. Nå
er det mer enn en måned siden jeg kom til Bujumbura, hovedstaden i
Burundi. Landet er ganske lite, omtrent så stort som Hordaland fylke, men
med 6 millioner innbyggere. Det betyr at folk bor tett, og at så godt som
all jord er dyrket, og det er ikke mye plass til ville dyr. Landet ligger
like syd for ekvator, så klimaet her er tropisk, dvs.at det er godt og
varmt, og at det regner ofte, og så er det en liten tørketid. Den er vi
faktisk midt inne i nå, men likevel har det regnet så sent som i midten
av denne måneden. I
hovedstaden er det noen fine gater med asfalt og fine hus med strøm og
innlagt vann. Alle bolighus har høye murer rundt eiendommen, og solide
porter, ofte med piggtråd og skarpe jernstenger oppå. Hvert eneste vindu
i huset har jerngitter foran vinduet, så hvis jeg kommer i fengsel
noengang, så vil det bare minne meg om Afrika. Men gitteret er ofte fint
lavet til, med kunstferdige utsmykninger og dekorasjoner. Men
andre gater er ujevne grusveier, med kloakken rennende i dype grøfter ved
siden av. Her driver de kanskje et verksted midt i gaten, bilverksted
eller snekkerverksted, og bilene og stolene står ute i gaten. Noen hus
har en liten butikk i første etage, der kan de selge alt mulig.
Vareutvalget er variert, melkepulver, hengelåser og bomullsstoffer kan vi
finne i samme butikk. Noen er mer spesialisert, og selger for eksempel
bare sement. I
de fleste butikker er det faste priser, dvs. at vi betaler det kjøpmannen
forlanger hvis vi vil ha varen. Men på det store markedet midt i byen,
der det er fullt av små boder der de selger klær, sko, papirvarer,
sminke, fisk og kjøtt, skumgummimadrasser, frukt og grønnsaker, belter,
flettede kurver og jeg vet ikke hva de ikke selger; der må vi forhandle
om prisen, for der vil kjøpmannen forlange en mye høyere pris enn han
venter å få. Hvis vi blir enige om en pris, så kan den være under
halvparten av hva han begynte med å forlange. Biltrafikken
er ikke så stor, men i noen hovedgater er den temmelig tett.
Trafikkreglene er enkle: hovedveier har forkjørsrett (da gjelder det bare
å lære seg hvilke veier som er hovedveier), så har biler forkjørsrett
foran sykler, og fotgjengere må passe seg for både sykler og biler. For
oss som er vant til at fotgjengere har visse rettigheter, kan dette være
ganske nifst. Men det ser ut til å gå bra, tiltross for at forbikjøringer
er veldig populære i nesten alle situasjoner. Det
er noen fattige tiggergutter ute på gatene. De har nok ikke noe hjem, de
har ingen foreldre og er alltid sultne. De ber ofte om å få passe på
bilen når vi parkerer, og så vil de ha penger når vi kommer tilbake.
Hvis vi kjøper noe tungt, er de mer enn villige til å hjelpe oss å bære,
så tjener de seg en liten penge på den måten. Men alle er ikke fattige,
noen har flotte klær og er glade for å gå på skole og er veldig redde
for å stryke til oppflyttingsprøvene ved slutten av skoleåret. Skjer
det, må de gå omigjen på det samme klassetrinnet. Det er alltid noen
som må gå omigjen, det er ikke uvanlig at 10 elever i en klasse på 30 må
ta for eksempel 5. klasse en gang til. Hva synes dere om det? Arild
Stenberg, Norsk Flyktningeråd, Burundi.
arild@teacher.com Brev nr. 2 Kjære
Skånevik skole. Nå
begynner snart skolene her etter den store ferien – vi kan ikke godt si
sommerferie, for de har ikke sommer her slik som vi har, og faktisk er det
jo slik at dagene blir lenger og lenger her syd for ekvator nå på denne
tiden av året. Det er dagslys ca en time lenger i desember enn i juli. Allerede
i første klasse begynner elevene å lære fransk, både fransk og
lokalspråket, kirundi. Det er mange som snakker dårlig fransk, og
siden det bare er ett eneste lokalspråk her, så er kirundi det viktigste
språket. Jeg kan det ikke, og det er selvfølgelig ganske forskjellig fra
norsk, men på ett punkt er det helt spesielt. Klokken har de gjort noe
med, sikkert fordi at dagen begynner når solen står opp. Da, når min
klokke viser seks, sier de at tiden begynner; og når min klokke viser ni
om formiddagen, så sier de at klokken er tre, for det er tre timer siden
solen stod opp. Det er jo lett å forstå, men hva med uret, hva gjør når
de skal se på armbåndsuret for å finne ut hva dagen lir. Ja, da må de
se på lilleviseren, hvis den står på ti (så er klokken ti etter våre
begreper) da må de gå på andre siden og se på det tallet som står
diametralt motsatt i forhold til ti, og det er 4 – klokken er altså
fire på deres språk! Og om kvelden er det det samme: når uret viser 8,
så er klokken to om natten, for det er to timer siden det ble mørkt og
natten begynte. Natten kommer fort, det blir mørkt i løpet av et kvarter
her rundt ekvator. Det
er gatelys noen steder her i hovedstaden, men ikke overalt. Mange har selv
montert lys ut mot gaten, slik at de kan se hvem som står utenfor når
det ringer på porten om kvelden. Om natten er det portforbud her, fra
klokken elleve til seks om morgenen er det forbudt å være ute: de som er
ute da, blir arrestert. Tidligere var det fra klokken åtte; hvis du var på
besøk hos noen, måtte du gå slik at du var hjemme klokken åtte! Vel
hjemme kunne du kanskje kose deg med peanøtter fra haven. Ja, de dyrker
peanøtter her, og de er gode også. Jeg sitter og spiser av dem nå mens
jeg skriver. Smågutter selger små poser overalt, de har posene på et
lite blikkfat som de bærer på hodet, og så selger de posene for 50 øre,
til oss hvite iallefall. Hva burundiere betaler, vet jeg ikke, men det er
sikkert mindre enn hva vi betaler. Ellers
dyrker de kaffe og te her. Kaffen er riktig god, sier de som drikker den
og liker kaffe. Jeg har ikke smakt den, men mange kjøper med seg kaffe
hjem fordi den er så god. Jeg har smakt teen selvfølgelig, og den var
god, men ofte lager de den sterk. Det er nå en vane de har lagt seg til,
eller kanskje er det jeg som har vennet meg til svakere te og derfor synes
den er sterk. Og så hauger de på med sukker; siden den er så sterk må
de ha mye sukker for å søte den opp litt. Tobakk dyrker de masse av, det
går an å kjøpe tørkede tobakkblader på markedet, de ser riktig
tvilsomme ut: skitne og støvete, og at noen vil røke i det hele tatt, er
meg etter hvert et større og større under! Og farven er akkurat den
samme som tørket sauelort og kumøkk; jeg sier ikke mer. Hilsen
fra Arild Stenberg, Flyktningerådet – Burundi.
stenbergarild@hotmail.com Brev nr.
3 Kjære
venner i Skånevik. Hva
gjør Flyktningerådet i Burundi? Er det flyktninger der da? Har ikke folk
flyktet fra landet? Jo,
mange har flyktet, flere hundre tusen bor i leire i Tanzania, nabolandet.
Det er planer om å få dem tilbake i løpet av seks måneder. Vi får nå
se hvordan det går, det er avhengig av at fredsprosessen her i landet
fortsetter å gå rette veien. Når de kommer tilbake, vil det bli masse
å gjøre. Det største problemet blir å finne plass til dem: landet er
allerede overbefolket, Burundi og Rwanda er de to tettest befolkede
landene i Afrika. 90 % av folket er bønder, og det finnes ikke ledig
jord, dermed blir det et problem å gi tilbakevendte flyktninger et
livsgrunnlag i hjemlandet. Den jorden de hadde før de drog, er overtatt
av andre, og de vil ikke gi den fra seg. I
tillegg til at mange flyktet ut av landet, var det mange som måtte flytte
fra hjemstedet sitt til et annet sted i landet. Disse kom til et område
der de ikke var kjent, de hadde ikke jord å dyrke, de hadde ikke arbeid,
og det var vanskelig å skaffe seg mat for å overleve. Disse familiene måtte
bruke all sin tid og alle sine krefter på å klare seg i hverdagen, og
barnene deres måtte selvfølgelig hjelpe til, både store og små. Derfor
var det helt utelukket at foreldrene gav dem lov til å gå på skolen. De
guttene og jentene som ikke fikk sjansen til å begynne på skolen, er nå
både ti og tolv år gamle. Når de ikke går på skolen, er det lett for
disse barnene å komme borti kriminalitet og faktisk er det en fare for at
de, frivillig eller ufrivillig, kan komme til å bli rekruttert som
barnesoldater. Det
Flyktningerådet gjør, er å la dem få gå på en TEP skole i ett år.
TEP står for Teacher Emergency Package, og det innebærer ett år med
intensiv opplæring, slik at disse elevene kan få begynne i den vanlige
grunnskolen i tredje klasse. De lærer å lese og skrive kirundi,
lokalspråket, videre lærer de matematikk, fransk og litt miljø, helse,
kultur og menneskerettigheter. TEP-skolene
er midlertidige, det kan være under et plasttak, eller i en enkel bygning
av tørkede murstener. Det er vanligvis to klassrom i hvert skolebygg, og
to lærere. Hver lærer har én klasse om formiddagen og en annen klasse
om ettermiddagen. Dermed blir det fire klasser på hver skole, tilsammen
120 elever. Lærerne
blir opplært i TEP-metoden, og til å hjelpe seg får de en kasse med
undervisningsmateriell: plansjer med tallene og bokstavene, bokstavkort,
en urskive til å lære klokken, klosser til matematikktimene, og små
tavler som elevene skriver på den første tiden, istedenfor skrivebøker.
De får skrivebøker senere. Alle andre skoler i Burundi bruker
skoleuniformer, men på TEP-skolene slipper elevene det. De slipper også
å betale for å gå på TEP-skolen, all undervisning er gratis. Brev nr.
4 Kjære
venner i Skånevik. Flyktningerådet
jobber altså for flyktninger og internt fordrevne. Men flyktninger er
ikke bare én ting: gruppen består av enkeltmennesker som er veldig
forskjellige. Noen har vært flyktninger siden 1973, andre siden 1993,
noen flyktet til nabolandet, andre bare rømte fra det stedet de bodde på
for å slippe unna dem som ville drepe dem. Alle flyktet fordi de var
redde for noe eller noen. De som var redde opprørerne, flyktet til områder
i nærheten av militærleirer, der de trodde de kunne få beskyttelse. De
som var redde de militære, flyktet til leirer som var utenfor landets
grenser, eller iallefall så langt vekk som de kunne komme fra de militære. Det
var de som hadde en slags ren samvittighet, men så var det mange som ikke
hadde det. De hadde vært med på det som kalles folkemord: organisert
dreping og lemlesting av mennesker som tilhører en annen folkegruppe.
Mange tusen mennesker ble drept mens dette stod på i 1993, og de som utførte
handlingene, hadde også god grunn til å flykte etterpå. De sitter nå i
andre flyktningeleirer i utlandet. Nå
er det snakk om at flyktningene skal få komme tilbake. Det er lett å
forstå at mange reagerer negativt på at slike som har begått
umenneskelige ugjerninger skal få komme tilbake til hjemlandet sitt,
flytte inn i huset sitt, og kanskje tilogmed slippe straff for det de har
gjort. Disse
spørsmålene er viktige i forhandlingene og forberedelsene som pågår
akkurat nå før flyktningene skal komme hjem. Det er snakk om en
immunitetsperiode, det vil si at de som har gjort noe galt, ikke skal bli
straffet for det de første to årene, når de kommer hjem. Men det er
mange som ikke synes det er så greit å ta vel imot disse som har oppført
seg stygt, og bare tilgi dem, når du vet at akkurat denne mannen drepte
faren din, eller stod i fremste rekke og oppfordret andre til å drepe.
De som ildnet opp andre til folkemord, er nå redde for at andre vil gjøre
det samme med dem. De tror at de selv vil bli drept, og kanskje har de
grunn til å frykte for livet sitt. De
som var mest ivrige til å fortelle andre at de måtte drepe landsmennene
sine, var kanskje betydningsfulle menn i viktige posisjoner, noen av dem
var politikere, og de var raske til å flykte selv, til å komme seg i
sikkerhet i et annet land. Og der har de vært hele tiden siden
folkemordene startet, trygge for dreping og nattlige angrep og
kidnappinger og bomber og granater og maskingevær, i et fredelig land i
Europa. Men nå vil de tilbake for å være med og bestemme. Mange
av de som har opplevd myrderiene på nært hold, synes det er galt at de
som har både yppet til strid og hatt det trygt og behagelig i utlandet, nå
skal få komme tilbake som om ingenting var skjedd, nesten som vinnere med
viktige stillinger i regjering og departement. Det er ikke fred og enighet
enda her i landet. Hilsen fra Arild Stenberg, Flyktningerådet – Burundi. arildcnr@usan-bu.net Brev nr. 5 Kjære
venner i Skånevik. En
liten julehilsen blir det tid til. Nå vil ikke dette handle så mye om
jul som om gaver, og en nokså spesiell gave. Det har seg nemlig slik at når
jeg snakker med folk i Burundi, og de hører at jeg er norsk, så er det
en ting de tenker på med en gang, og det er flere som har nevnt det for
meg. Jeg
arbeider med utdanning her nede, og de fleste jeg er i kontakt med, har en
utdannelse, de har gått på videregående skole, og siden det ikke er for
mange av den slags skoler, måtte de reise vekk og bo hjemmefra mens de
gikk på skolen. Fra skoleårene husker de ennå fellesmåltidene, og når
jeg sier at jeg er fra Norge, så blir det assosiert med Norway, og da
husker de tilbake til matsalen og maten: sardiner fra Norway, ofte fikk de
utdelt hver sin boks med sardiner i olje, og de spiste med glede og fryd.
Alle jeg har snakket med, sier at det var godt, ja noen ganger gjemte de
dem unna og hadde dem med hjem, forat hele familien skulle få smake, og
alle syntes det var god mat! De
hadde gode minner om sardinene fra Norway, og da jeg måtte fortelle at
den beste fabrikken nå var nedlagt og stengt i april, syntes de det var
skrekkelig synd. De visste ikke hvor sardinene var kommet fra, eller
hvorfor de kom; Norway var for dem ikke et land, men ensbetydende med
sardiner, og gode sardiner, i olje. Sannsynligvis var det en del av
seksti- og syttiårenes u-landshjelp fra Norge til fattige land. Da er det
iallefall godt å høre at mottagerne har hatt glede av gaven og syntes
godt om sardinene. Med
denne lille historien vil jeg ønske alle som leser dette en god jul! Arild
Stenberg, Conseil Norvégien pour les Réfugiés, Burundi.
arildcnr@usan-bu.net Kjære
venner i Skånevik! Det
å være rektor og drive en skole er ikke alltid lett noe sted i verden,
aller minst i Afrika. Der er det allikevel andre vanskeligheter i tillegg
til dem vi møter i vårt land. Ressursmangel
og –fordeling er noe som er et problem både her og der, men vi har vel
forskjellige måter å løse problemene på. Og i Norge har vi disse
politikerne som er så greie å ha i vanskelige situasjoner, og blir det
ekstra galt, så kan vi klage på dem og skylde på deres dårlige dømmekraft
og prioriteringsevne. Og de har stilt opp frivillig og må være med på
leken. I
andre land har de ikke så mange folkevalgte politikere, og iallefall ikke
noen som er rede til å ta ansvaret for pengemangel i skolene. Dette er
vanlige folk i slike land fullstendig klar over, og det siste de ville
tenke på, ville være å anklage politikere når kassen er tom. Da
er det lettere å ta den som sitter nærmest kassen og lageleg til for
hogg. I Kenya ble rektor på en barneskole for ikke lenge siden oppsøkt på
sitt kontor angrepet og banket opp av en gruppe illsinte foreldre anført
av et medlem av skolestyret. Grunnen var at de mente han hadde brukt
skolens penger på feil måte. Selv sier rektor Webomba at foreldrene vil
ha ham vekk og erstattet med en XXXXXX. Det
er vanskelig å si hva som er rett eller galt i denne saken, men kanskje
den kan lære oss å sette mer pris på våre egne problemer? Eller
hva med Loreto Day Secondary school der man i lengre tid har fryktet for
djevledyrking ved skolen. Her om dagen stengte inspektøren skolen på
grunn av spenning og bekymring blant personalet. Den spente stemningen
bredte seg straks til naboskolen. Elevene
sier at det har vært problemer helt siden noen tredjeårs elever fikk
komme tilbake etter at de var beskyldt for djevledyrking. Etter det har
skolen vært hjemsøkt av spøkelser som har spredt smittsomme sygdommer
blant elevene, mer enn 100 elever har vært på hospitalet. En av de
mistenkte elevene var beskyldt for å gå rundt om natten og piske andre
elever. Og
rett før skolen ble stengt, var det en selvproklamert sannsigerske som spådde
at det ville bryte ut brann i en av skolebygningene. Dette gjorde ikke
stemningen lettere. Skolemyndighetene
har satt i gang en undersøkelse som skal klarlegge omfanget av problemet,
og det er bare en uke siden en annen rapport oppgav djevledyrkelse som en
av hovedårsakene til uro blant elevene i secondary schools. Det
er mange problemer i verden som vi ikke tenker over til daglig hos oss
selv i vårt eget miljø, og noen av dem er vi glad for at vi slipper å
forholde oss til. Hilsen
fra Arild Stenberg, Flyktningerådet – Burundi.
arildcnr@usan-bu.net |